Kodebytting - et nøvendig onde?

Code-Switching, “kodebytting”, var opprinnelig et begrep som beskrev det å blande språk mens man prater. Men etter som mennesker har begynt å flytte over landegrenser oftere, har begrepet nå utviklet seg til også å inkludere idéen om selvuttrykk i kulturelle, eller noen ganger rasemessige, sammenhenger. Det indikerer en vane å endre måten du snakker, kler på eller engasjerer deg med andre, for å passe inn i den dominerende kulturelle gruppen på et bestemt sted.


Jeg er første generasjon fra innvandrerforeldre og lærte dermed ikke “rent” norsk hjemme. Foreldrene mine lærte norsk som fjerde og femte fremmedspråk i 20-årene. Da de flyttet til Norge tidlig på 80-tallet gjorde de sitt beste for å integrere seg i samfunnet, både språklig og kulturelt. De måtte kodebytte en del på grunn av det. Kodebytting har alltid vært en stor del av livet mitt. Da jeg var yngre ble jeg alltid oppfordret til å oppføre meg pent, særlig ute i offentlighet, ellers kunne jeg bli stemplet som en stereotypisk “uhyret utlending”, ble jeg fortalt.


For mange personer som snakker norsk eller engelsk som andrespråk, er kodebytte et verktøy for å kommunisere effektivt i et ettspråklig samfunn, altså et samfunn med ett hovedspråk. Mennesker som bor i et engelsktalende land som USA, eller norsktalende Norge, og vokste opp med å snakke et annet språk, vil være ganske kjent med dette konseptet.


Jeg gikk på ungdomsskole i et engelsktalende land og kom flyttende tilbake til Norge før videregående skole med norskferdigheter på barneskolenivå. Det var en stor tilpasning, både kulturelt og akademisk. Språket man brukte blant venner og lærere var to forskjellige kodespråk og jeg hang langt etter med norsken allerede fra starten av. Grammatikk og setningsoppbygging ble fokuset mitt da jeg skulle uttrykke meg, men det ble ofte grammatisk feil. Jeg endte opp med prate mindre og ble ekstremt usikker på egne evner. Det kunne hende at jeg brukte engelske ord blant venner fordi jeg ikke hadde det norske ordet i ordforrådet mitt. Blant venner kunne vi le sammen om det, men i profesjonelle sammenhenger var det utrolig frustrerende å ikke klare å kodebytte fort nok, eller å ha ordet på tuppen av tungen men ikke klare å uttrykke meg i øyeblikket. Jeg var språklig sterkere i engelsk så jeg bestemte meg for å ta et utvekslingsår i England og studier i et engelskspråklig land etter videregående. Selv i dag er jeg ganske usikker på mine norskferdigheter og har vært i situasjoner hvor jeg har blitt dømt for det i voksen alder. Det var en hendelse hvor en kjæreste av en god venninne hadde stemplet meg som “typisk utlending som ikke kan språket ordentlig”. Sånne hendelser er vonde, og preger meg i stunder der jeg er usikker og prøver mitt beste å bli bedre. Bloggen 8 til 4 er en personlig utfordring for å omfavne norsk språk selv om jeg har ubevisst, eller kanskje bevisst, valgt å bo utenfor Norge for å unngå slike situasjoner på daglig basis. Men i bytte for det, må jeg kodebytte i forbindelse med kultur.


Studier fra Pew Research Center viser at mange afro- og spansk-amerikanere føler behov for å endre måten de uttrykker på seg rundt mennesker fra andre etnisiteter, spesielt rundt hvite amerikanere. Ikke bare er kodebytting en livsstil for de fleste av disse menneskene, det har også blitt et verktøy for å overleve. Som mørkhudet kvinne i USA, har jeg måtte kodebytte i veldig mange situasjoner. Blant afroamerikanske, hvite amerikanere og amerikanske innvandrere med afrikansk opprinnelse er de største gruppene jeg må kodebytte blant, både språklig og kulturelt. Jeg har blitt en flerkulturell person på grunn av min oppvekst og bakgrunn. Å kodebytte betyr ikke at man bare endrer talemåten sin for å tilpasse seg sosiokulturelle normer, men at man ofte også endrer sin oppførsel for å tilpasse seg omgivelsene og omstendighetene. Det kan innebære å tone ned en del av personligheten sin eller skjule et aspekt av seg selv for å passe inn. Jeg sørger for at jeg ikke er for høylytt på visse steder fordi det er et negativt assosiasjon tilknyttet til mørkhudet personer i USA. For mennesker fra minoritetsgrupper kan det bety å vedta en introvert personlighet i formelle situasjoner for å unngå å trekke for mye oppmerksomhet til seg selv. Selv om dette ikke alltid er det samme som kodebytte, kan det sees på som et utløp for kodebytteprosessen.


Kodebytting er ikke bare negativt. Jeg har blitt en sterkere person og blitt ekstremt tilpasningsdyktig, som har hjulpet med i utrolig mange situasjoner. Gjennom sosiale medier og fokus på mental helse føler jeg at verden har blitt mer inklusive og mangfoldig av mennesker av forskjellige etnisiteter, identiteter og kulturer. Man vet aldri hva en person går gjennom eller har opplevd så man bør prøve å kommunisere med et åpen sinn uten fordommer. Jeg håper at min opplevelse kan være en tankevekker som gjør at nettopp DU prøver å gjøre det lille ekstra ved å gi mer forståelse for minoriteter, og skaper et miljø som lar dem være sitt fulle selv.


111 views0 comments

Recent Posts

See All