Hei, jeg heter Nuthaya



Jeg heter Nuthaya, er 28 år og jobber som cybersecurity konsulent i en av "de fire store". Jeg er adoptert fra Thailand, er enebarn og har hatt en lang og kronglete vei til å bli cybersecurity konsulent på tredje året, og ikke minst så er jeg trønder.


Jeg har tidligere studert Økonomi og administrasjon, Samfunnsøkonomi, Juss og Cybersecurity & Risk Management. Med andre ord, det lå ikke i kortene at jeg skulle begynne å jobbe med IT sånn helt i starten. På den andre siden så har jeg alltid vært god på å studere, med det mener jeg å delta på fadderuke og fest og samtidig fungere i en studiehverdag. Jeg var rett og slett god nok, og hadde helt gode nok karakterer, ikke en genistrek og heller ikke et nek.


Med minimal innsats så har jeg karret meg gjennom 7 års høyere utdanning i Norge og England. Videre har jeg vært elevrådsleder, OD-representant, medlem i studentforeninger og leder for jusstudent-foreningen i Trondheim, jeg har jobbet deltid konsekvent gjennom studiene og gjort mitt for å skape en bedre studiehverdag for andre. Det her kan fort få enhver til å tro at jeg lider av noen form for flink-pike syndrom, men det er nok heller tvert imot, men det kan vi skrives om siden.


Det som kanskje har formet meg mest som menneske og som gjør at jeg er den jeg er i dag er nok mammaen min, pappen min og stemoren min, Marit, Einar og Jorunn. Mamma hadde en hjerneblødning få år etter at jeg ble adoptert til Norge, hun ble så og si 100 % lam og mistet taleevnen. Siden havnet hun på institusjon. Det har vært Pappa og Nuthaya så lenge jeg kan huske, og Jorunn, en dynamisk duo som til slutt ble en slags trio.


I April 2015 fikk den fantastiske pappaen min diagnosen lungekreft og han døde samme Oktober. Jeg var 24 år, midt i jusstudiet, deltidsansatt på Lindorff, leder av studentforeningen og nærmeste pårørende til min invalide gjenværende mor.


Ikke mindre enn ei uke etter jeg begravet min far kom det fram at mamma også hadde fått en brystkreftdiagnose. Den gang da så jeg på det hele med galgenhumor, er det liksom mulig å sparke noen som ligger nede så innmari som det her? Nå sånn i ettertid så ser jeg fortsatt humoren i det, men må også ærlig snakke om at jeg var dypt deprimert, slet med panikkangst og PTSD. Ting som var mye vanskeligere å sette ord på den gang. Mamma døde 2 år etter Pappa. Da var jeg 26 år og masterstudent i England.


Det jeg prøver å forklare er at det er mange veier til Rom. Det eksisterer ikke noen rett linje til karriere og livet, og jeg tror det gjelder alle og enhver.


Det som er en felles faktor for oss 4 i 8 til 4, Mari, Rebecca, Aurora og meg er at vi henholdsvis har valgt karriere og at vi ønsker å belyse det her. Ulike kvinner, med ulik bakgrunn som gjør som best vi kan samtidig som vi skaper en trygg arena for jenter og kvinner som vil opp og fram.

116 views0 comments

Recent Posts

See All